Påske på Jan Mayen

Nå er det jo noen dager siden det var påske her på Jan Mayen, men i forhold til i fjor var påsken i år helt perfekt. Jeg var jo på denne øya i påsken for et år siden, og da ble det mange værfaste dager på stasjonen. I år derimot har jeg fått en skikkelig ”langtur”.

Det startet med at vi tok skiene og pulken fatt onsdag etter middagen var fordøyd. Da ventet nesten to mil med snø over lagunevollen og månelandskapet ( som egentlig er lavalandskap, men har fått navnet månelandskap). Tidligere på dagen hadde det vært et forferdelig snøvær, som gjorde at vi brukte nesten fem timer på de to milene. Det er jo relativt slitsomt å gå og stampe i snø opp til leggen. Men veldig deilig å komme frem ved midnatt, og det som er så fint nå er at det er lyst til langt på natt. Perfekt å nyte naturen døgnet rundt.

Skjærtorsdag ble det hviletur til kraterene i nærområdet.

Langfredag startet turen til Fritz-Öienberget, som er det punktet på superkjentmannslisten som ligger lengst nord-øst på øya. Det ble en supertur via Langlinosa og Kapp Håp. Vi måtte vike litt fra stien og holde høyden, altså nærmere breene for der var det bedre snøforhold.

Hjem 1. Påskedag via Eggøya. Oppsummert ble det en påsketur på rundt 80 km på ski, og det er ikke dårlig når øya bare er rundt 5 mil lang.

I dag blåser det litt her, ikke særlig til turvær, men krysser fingrene for at det blir bedre i morgen!

Ok, da er det fredag og jeg har akkurat kost meg på fredagskaffen på E.

Bursdagsfeiring

I helgen har det skjedd litt forskjellig her på øya. På fredag hadde jeg en veldig fin bursdag. Det startet med at Høvdingen flagget for meg ute på gårdsplassen, Viggo (sjefen min) hadde skrevet en bursdagshilsen til meg på Speakers Corner (informasjonstavla), Mona (DOCA) hadde funnet frem et lite flagg og satt på bordplassen min. Jeg må si det var utrolig koselig å fylle år her oppe når man blir møtt med smil og klemmer fra alle på øya!

Eller så ble dagen brukt til å gå opp til Bikubene for å måle kabellengde, det ble arrangert brannøvelse, og vi holdt kontingentens første fredagskaffe på E!

På kvelden fikk jeg servert finnbiff til middag og “Verdens beste” til dessert. Denne middagskombinasjonen har på en måte blitt en tradisjon for meg her på ishavet, i og med at den forrige Høvdingen og jeg spiste dette for et år siden. Bursdagsfeiringen fortsatte videre ute på Flyrestauranten hvor vi grillet pølser og fikk noe attåt. Det ble en fantastisk feiring med hyggelige mennesker.

Jeg må også takke Viggo en ekstra gang for at han tok vakten min på fredag, jeg må innrømme at det var noe slitsomt å ta helgevasken fatt lørdag morgen. I dag har jeg kjørt vaffelekspressen til metten, hvor deilige nystekte vafler ble servert.

Ellers er det vind og dårlig sikt på 71 grader nord i dag.

Sterk storm (60 knop)

Forleden ettermiddag fikk jeg endelig sneket meg ut på en etterlengtet tur til Par toppane, Karl Stephan og Kanthøgda. I teorien burde jeg vel kanskje ha prioritert å pakke ut av baggene mine, og fått orden på tingene mine. Men det gjorde jeg altså ikke, så på rommet mitt (som forresten er det samme som sist) står det esker, turutstyr og bagasje overalt. Så muligens jeg må sette av litt tid denne uken, sånn at jeg faktisk får orden på tingene mine før jeg skal reise ned igjen.

Eller så har vi offisielt tatt over ”øya” etter gammel kontingent. Dette ble markert med en fin seremoni utendørs, dog litt kaldt. Etterpå ble det servert deilig middag og bløtkake til dessert. Tror det er første gangen jeg har fått riskrem i bløtkaka i stedet for krem, men det fungerte det også.

I dag har det vært skikkelig ruskevær her på Jan Mayen med opp til 60 knop i vindkastene som tilsvarer sterk storm. Det er ikke bare bare å leve på en slik forblåst øy. Det var faktisk så dårlig vær at den ene MF masta falt ned, og det sier jo litt. I morgen er det forventet fly, så jeg krysser fingrene for at det går bra.

Djeveløya i Ishavet

Endelig har jeg kommet meg tilbake til fantastiske Jan Mayen, Djeveløya i ishavet som det heter på folkemunne! Flyet var litt forsinket ut fra Gardermoen i går, men det gjorde ingenting da jeg satt i Herculesen og plutselig fikk øye på Beerenberg og Eggøya, for et syn!

Overlappen er i full gang, og det er litt trangt på stasjonen når både ny og gammel kontingent skal dele på plassen. Men vi får vel bare nyte tiden med flere mennesker.

Har til og med fått meg en liten tur opp til Danielsenkrateret i dag (dette i jobbsammenheng), utrolig deilig med frisk atlanterhavsluft igjen!

Pakket og klar for nye eventyr

Da er all bagasjen pakket, og utstyr og klær for et halvt år er “nøye” plukket ut. Jeg syntes det var vanskelig sist gang jeg pakket til Jan Mayen, men det viste seg å være like vanskelig denne gangen også. Jeg har helt sikkert pakket med meg alt for mye, men men.

I dag har jeg vært på team buildingkurs på Gardermoen med de andre jeg skal jobbe og bo sammen med. Det var spennende og endelig hilse på de 17 andre. Tenk, dette skal på en måte fungere som min “familie” og mine venner de neste 6 månedene. Men etter en lang dag sammen med de andre ser dette veldig lovende ut, og jeg gleder meg til å komme meg opp på øya nå.

En annen hyggelig overraskelse er at jeg har fått stilling som avdelingsingeniør eller sjefstekniker, det er jo utrolig gøy. Gruer meg litt til dette store ansvaret, men jeg skal prøve og ikke skuffe.

Så da er det bare å krysse fingrene for at Herculesen letter og lander i morgen, og da forhåpentligvis på Jan Mayen.

Hardangervidda på langs med ski, pulk og telt.

Hardangervidda på langs ble en fantastisk tur som endte opp på 140km fra Finse i nord til Haukeliseter i sør.

Det var satt av 7 dager til selve kryssingen av vidda, men det var pakket nok mat i pulken til å overleve opp mot en uke ekstra hvis været skulle bli for dårlig. Vi gikk den klassiske løypa fra Finse – Krækkja – Stigstuv – Sandhaug – Litlos – Hellevassbu – Haukeliseter.

Dagene ble fort til rutiner, klokken ringte 06:45 og da var det ikke alltid like fristende å stå opp, hvert fall ikke da termometeret hadde stoppet på – 30 grader. Men etter jeg hadde kommet meg ut av en litt småfuktig sovepose var det bare å fyre i gang primusen for å koke vann til frokost og lunsj. Det gikk i realturmat til alle måltider, bortsett fra de gangene det var tid til å unne seg noe ekstra. Så var det å pakke beddingen (sovepose med liggeunderlag), ta ned teltet og komme seg videre.

Etappene varierte mellom 2 til 3 mil dagen, hvor vi gikk i 50 minutters økter for så å ha 10 minutters pause. Den korteste dagen gikk vi bare 2 økter, dette var dessverre ikke fordi jeg var sliten, men som så mange vet er været uforutsigbart på vidda. Den lengste dagen gikk vi opp mot 10 økter.

Vi gjennomførte turen i starten av mars, da var det nesten ikke noen kvistede løyper, nesten alle DNT hyttene var stengt (bortsett fra Finse og Haukeliseter) og lite mennesker på vidda.

Det er jo noe ved det å ha naturen helt for seg selv, det og nyte stillheten og roen uten at det rusher stressede skiløpere forbi er undervurdert.

Vi fikk nesten to værfaste dager, den siste dagen lå vi ca 6,5 km unna Haukeliseter. Da hadde vi stampet rundt i kraftig snøvær med null sikt i 2 mil, og vi innså at vi måtte sette opp teltet. Det som var litt kjedelig var at jeg hadde gledet meg sånn til å spise fjellburger og ta en dusj på Haukeliseter, så når man innser at dette ikke kommer til å skje blir man faktisk litt skuffet og irritert på været. Men det var enda verre å våkne opp til snøstorm dagen derpå, og du innser at du må komme deg opp av soveposen og ut for å snu teltet, for så innse at det heller ikke blir noe fjellburger eller dusj i dag. Da var det faktisk ganske vanskelig å tenke positive tanker. Men været på fjellet må man rett og slett bare respektere, dette er elementer som er så mye sterke enn deg selv.

Men alt i alt var dette en helt fantastisk tur som gav mersmak. Vi opplevde alt fra påskevær, null sikt, bikkje kaldt men samtidig stjerneklart, snøstorm, villrein, irritasjon og ikke minst glede.

Telenor Satellite

Da har det gått over et år siden sist det kom en oppdatering fra meg, og mye har forandret seg på den tiden. Mange ulike valg har blitt tatt, noen er jeg veldig stolt av, mens andre kunne jeg klart meg uten.

Hva har jeg gjort siden jeg kom hjem fra Jan Mayen?
Det første jeg gjorde var å bruke hele sommeren på å gå på tur, da snakker vi alt i fra Rondane, Dovre, Jotunheimen, Lofoten, Trolltunga, Kjeragbolten, Gaustatoppen, you name it. Og teltet ble sett på som mitt hjem i nesten to måneder. Men da sommeren gikk mot høst var det på tide å finne seg noe å gjøre, å tjene til livets opphold og alle utgiftene det bringer med seg.

De syv siste månedene har jeg vært heldig å få jobbe som Shift Engineer for Telenor Satellite. Her har jeg jobbet med monitorering av tjenester over satellitt og via fibernettverket som strekker seg utover Europa. Det er en spennende jobb, for man vet aldri hvordan arbeidsdagen utarter seg. Er det feil med en antenne, tar encoderen kvelden, starter generatorene, virker ikke deicingen, er det fiberbrudd ute i havet? Ja, det har vært veldig mye å sette seg inn i, men heldigvis for meg har jeg noen utrolige dyktige kollegaer som har lært meg mye nytt innenfor alle disse feltene.
En annen fin ting med å jobbe skift er at jeg har litt friperioder innimellom all jobbingen, som betyr at jeg kan dra på tur. Men sant skal sies, jeg blir jo litt trøtt av å stille døgnet frem og tilbake hele tiden. Plutselig er det natt når det er dag, og dag når det er natt, men godt jeg fortsatt er «ung».

Denne uken har jeg slutten som Shift Engineer, for å kunne følge min indre eventyrlyst. En ting jeg skal ta med meg videre fra Telenor Satellite er all den nye kunnskapen og erfaringer jeg har fått som ingeniør, det har vært en veldig fin og lærerik periode. Men jeg har nå bestemt meg for å ta seks nye måneder på Jan Mayen som ingeniør for Cyberforsvaret. For hvis det går an å forelske seg i et sted eller en øy, så har jeg forelsket meg helt i denne lille vulkanøya som ligger for seg selv ute i Atlanterhavet.

Superkjentmann og kjentmann

Da er vi godt inne i 2016 og som vanlig går tiden så alt for fort på denne øya. LORAN-C er fortsatt avslått og jeg har ikke vært borte i Senderbygget siden nyttårsaften.

Eller så bruker jeg tiden min til å jobbe, gå på tur og lese. Jeg hadde jo med meg en haug av både skolebøker og leselektyre jeg skulle kose meg med her oppe. Fysikkboken har jeg åpnet en gang, matteboken ligger på pulten og støver bort. Men jeg fikk en bok til jul jeg har begynt å lese på, Drapslisten, Frederick Forsyths nyeste krim. Høyaktuell og drivende spennende om radikalisering av muslimer i vestlige land.

Nå har jeg blitt Superkjentmann som betyr at jeg har besteget over 18 topper, men jeg er langt i fra fornøyd. Mye vil ha mer, og jeg vil bestige flere topper, man blir rett og slett nesten litt hekta eller avhengig. Jeg har også blitt noe som heter kjentmann som innebærer at jeg har gått fra Stasjonen og til fem ulike punkter som ligger på ulike koordinater på øya. Det disse stedene har tilfelles (Polheim, Maria Musch, Ulla, Branderpynten og Høybergodden) er at det er langt å gå, og det er ikke lov å ta mer en et punkt på samme tur. Som betyr at man må ut på fem ulike turer.

Begynner å kjenne litt på det nå, at jeg snart skal hjem, “tilbake til virkeligheten” og at ishavseventyret mitt går mot slutten. Jeg vil få så mye som mulig ut av de månedene jeg har igjen her. Som jeg har nevnt tidligere har jeg forelsket meg helt i Jan Mayen, det er et fantastisk sted, nydelig natur, lite stress, og ingen støy. Så får jeg se hva fremtiden bringer med seg, ikke vet jeg.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En æra er forbi

Regjeringen har vedtatt å slå av LORAN-C, et navigasjonssytem som har eksistert på Jan Mayen siden 60-tallet, og den egentlige grunnen til hvorfor vi er på Jan Mayen den dag i dag. Dette er historisk og i teknologimiljøet slutten på en epoke.

Bilde hentet fra Jan Mayens arkiv
Bilde hentet fra Jan Mayens arkiv

Det var rart å dra opp i senderbygge (der LORAN-C står) en siste gang for å skru av hele systemet. De som har jobbet på E-avdelingen kjenner nok mest sannsynligvis til den karakteristisk lyden man hører når man er inne i bygget, det er noe spesielt ved denne lyden, det har blitt en del av Jan Mayen. Det var rart, klokken 12:00 slo vi av systemet i dag og da ble det helt stille, og den karakteristisk lyden forsvant som er en del av Jan Mayen og dermed litt av Jan Mayens historie, og en ny epoke står på hell.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For meg er LORAN-C sammen med den rundt 200 mester høye masta kjennetegne på Jan Mayen. Det var det første jeg hørte om da jeg begynte å tenke på jobb på denne øya. Jan Mayen og LORAN-C det går hånd i hånd, men nå er det altså slutt. Litt vemodig er det jo, og litt rart at man kanskje skal føle det på denne måten, men dette er stort historisk sett. Og jeg er veldig glad for at jeg fikk være med å oppleve dette sammen med en fantastisk gjeng på E-avdelingen.

IMG_1187-23

God jul fra Jan Mayen

Da vil jeg ønske alle en riktig god jul fra Jan Mayen!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dagen startet med et par timer med jobb, da det var et lite problem på det ene systemet som gjorde at vi måtte rykke ut i stormen (ja, det er litt forblåst på denne øya nå). Så da var det bare å slenge på seg litt klær og ta beltevognen bort for å fikse noen greier. Heldigvis fikk vi orden på problemet relativt raskt, så i dag har jeg kost meg med god mat, litt tv titting, sosialt samvær og gaver (har ikke åpnet alle gavene enda, men kjenner det klør i fingertuppene).

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

IMG_7941-23

Snart er det julemiddag med pinnekjøtt, ribbe, medisterkaker (som er min absolutte favoritt) og alt det andre som hører med. Jeg håper dere alle får en superfin jul, og at dere koser dere litt ekstra i julen. Mange varme klemmer sendes fra denne øya!