Nå er det jo noen dager siden det var påske her på Jan Mayen, men i forhold til i fjor var påsken i år helt perfekt. Jeg var jo på denne øya i påsken for et år siden, og da ble det mange værfaste dager på stasjonen. I år derimot har jeg fått en skikkelig ”langtur”.

Det startet med at vi tok skiene og pulken fatt onsdag etter middagen var fordøyd. Da ventet nesten to mil med snø over lagunevollen og månelandskapet ( som egentlig er lavalandskap, men har fått navnet månelandskap). Tidligere på dagen hadde det vært et forferdelig snøvær, som gjorde at vi brukte nesten fem timer på de to milene. Det er jo relativt slitsomt å gå og stampe i snø opp til leggen. Men veldig deilig å komme frem ved midnatt, og det som er så fint nå er at det er lyst til langt på natt. Perfekt å nyte naturen døgnet rundt.

Skjærtorsdag ble det hviletur til kraterene i nærområdet.

Langfredag startet turen til Fritz-Öienberget, som er det punktet på superkjentmannslisten som ligger lengst nord-øst på øya. Det ble en supertur via Langlinosa og Kapp Håp. Vi måtte vike litt fra stien og holde høyden, altså nærmere breene for der var det bedre snøforhold.

Hjem 1. Påskedag via Eggøya. Oppsummert ble det en påsketur på rundt 80 km på ski, og det er ikke dårlig når øya bare er rundt 5 mil lang.

I dag blåser det litt her, ikke særlig til turvær, men krysser fingrene for at det blir bedre i morgen!

Ok, da er det fredag og jeg har akkurat kost meg på fredagskaffen på E.

Da er vi godt inne i 2016 og som vanlig går tiden så alt for fort på denne øya. LORAN-C er fortsatt avslått og jeg har ikke vært borte i Senderbygget siden nyttårsaften.

Eller så bruker jeg tiden min til å jobbe, gå på tur og lese. Jeg hadde jo med meg en haug av både skolebøker og leselektyre jeg skulle kose meg med her oppe. Fysikkboken har jeg åpnet en gang, matteboken ligger på pulten og støver bort. Men jeg fikk en bok til jul jeg har begynt å lese på, Drapslisten, Frederick Forsyths nyeste krim. Høyaktuell og drivende spennende om radikalisering av muslimer i vestlige land.

Nå har jeg blitt Superkjentmann som betyr at jeg har besteget over 18 topper, men jeg er langt i fra fornøyd. Mye vil ha mer, og jeg vil bestige flere topper, man blir rett og slett nesten litt hekta eller avhengig. Jeg har også blitt noe som heter kjentmann som innebærer at jeg har gått fra Stasjonen og til fem ulike punkter som ligger på ulike koordinater på øya. Det disse stedene har tilfelles (Polheim, Maria Musch, Ulla, Branderpynten og Høybergodden) er at det er langt å gå, og det er ikke lov å ta mer en et punkt på samme tur. Som betyr at man må ut på fem ulike turer.

Begynner å kjenne litt på det nå, at jeg snart skal hjem, “tilbake til virkeligheten” og at ishavseventyret mitt går mot slutten. Jeg vil få så mye som mulig ut av de månedene jeg har igjen her. Som jeg har nevnt tidligere har jeg forelsket meg helt i Jan Mayen, det er et fantastisk sted, nydelig natur, lite stress, og ingen støy. Så får jeg se hva fremtiden bringer med seg, ikke vet jeg.